Trump roper, Støre forklarer, Stoltenberg balanserer – men bare én av dem snakker som samtiden.
.jpg)
Jeg tar meg selv i det: de nesten daglige irritasjonene, Overraskelsene, latteren og frustrasjonene. Amerikansk politikk har blitt et show fra en ny verden. Diplomati og forutsigbarhet har veket plass til et system for oppmerksomhet, bygget for raske reaksjoner og kontinuerlig tilbakemelding. Vi snakker ikke om én president, men et produkt i seg selv. Trump snakker i korte iterasjoner, tester grenser i sanntid og justerer retorikken etter respons. Kaotisk, ja – men også helt i takt med vår digitale hjerne.
Her hjemme representerer Støre og Stoltenberg det trygge, grundige og fornuftige – men like linjære som en kommunal PowerPoint. De planlegger kommunikasjon som prosjekter med leveranser og faser, mens Trump shipper hver setning i beta. Der de to nordmennene håndterer informasjon, arbeider Trump med interaksjon. Han vet at politikk ikke lenger leses – den føles. Han snakker ikke til velgere, men designer opplevelser fulle av friksjon, følelser og umiddelbar respons.
Trump har knekt UX-koden. Covfefe-tweeten fra 2017¹ viser hvordan han slipper ut uferdige utsagn, observerer respons og former meningen i sanntid. Han bruker også sosiale medier til å styre oppmerksomhet – som under Mueller-etterforskningen² – og studier viser at nyhetskanaler justerer prioriteringer i løpet av minutter etter at han har twitret.³ Kommunikasjonen hans fungerer som en interaktiv maskin: en UX-loop der publikums respons ikke bare måles, men brukes som styringsverktøy.
Han bygger på pain points – frustrasjon, urett, frykt – og leverer raske løsninger i form av slagord og show. Han kutter onboarding, fjerner tekstvegger og gir brukeren følelsen av deltakelse. Han vet hvilke følelser han vil skape, og ordene tilpasses underveis. Det er ikke politikk – det er følelsesdesign. Støre og Stoltenberg sitter fortsatt og famler med kulepunktene i PowerPoint-malen. De tror på logiske rekkefølger, nyanser og punktlister. De forklarer og presiserer – i håp om at noen fortsatt leser alt. Men i en verden som måler oppmerksomhet i sekunder, blir høflighet en båndbreddefeil.
Læringen ligger ikke i volumet, men i strukturen. Trump kommuniserer slik vi bruker teknologi i dag: raskt, adaptivt og responsivt. Han fanger opp data – applaus, kommentarer, overskrifter – og tilpasser seg. Enkelte av hans tweets har til og med vist målbare effekter på tonen i den offentlige samtalen.⁴ Støre og Stoltenberg snakker fortsatt i monolog, mens samtiden forventer dialog.
Hvis politikk er et grensesnitt mellom mennesker og makt, er Trump en ny type designer. Han har forstått at systemet belønner reaksjon fremfor refleksjon. Han er ikke klokere – bare mer brukersentrert. Kanskje er ikke Trump fremtidens bølle, men dens modernist – den ubehagelige UX-forløperen for en ny kommunikasjonstid der ledere ikke lenger kan stole på gamle informasjonsstrukturer, men må lære testing, innsikt og iterasjon.
For Støre og Stoltenberg handler det ikke om å rope høyere. De må redesigne kommunikasjonen sin, kutte til kjernen, snakke i loops og levere små doser mening i høy hastighet. Da kan høflighet og humanisme kanskje overleve i et feedstyrt klima. Trump gir oss følelsen av å styre – men det er fortsatt hans grensesnitt vi bruker.
Resten får oppdatere til versjon 2.0.
Fotnoter
