Hallo, det er Frøken Kanin her.
Jeg har blitt gjort oppmerksom på at følgende innlegg kanskje er mest treffende for folk med barn i alderen 2-7 år. Men det driter jeg i. Det er Peppa og jobb livet mitt handler om om dagen, så bjørn med meg (gjort med overlegg, det er gøy og ikke en AI-oversettelses-flause).
Du vet Frøken Kanin, i Peppa Gris? Hun som har alle jobbene?
Hun kjører helikopter, står i kassa, jobber på akvariet, butikken, bussen og… egentlig overalt.
Ja. DEN Frøken Kanin.
Som “designer” kjenner jeg meg veldig igjen i henne. La meg fortelle hvorfor.
Som du sikkert har skjønt til nå, har Frøken Kanin svært mange ulike jobber. At hun rekker over alle, er egentlig helt absurd.
Jeg føler det litt på samme måte. I løpet av én dag kan jeg gjøre alt fra å holde et brukerintervju, planlegge en workshop, skrive et blogginnlegg (som dette), lage en pitchdeck, svare på spørsmål om UU, skisse en løsning i Figma, til å lage SoMe-poster og planlegge en fest, samtidig som jeg har fire møter i løpet av den samme dagen.
Om Peppa Gris hadde vært med meg på jobb en dag, hadde hun nok sagt det samme som hun sier til Frøken Kanin:
"Du gjør ALT, du!"
Og hun hadde hatt (delvis) rett. Det bare føles som veldig mye.
Det samme gjelder for meg. “Du er jo designer, så dette er vel i din gate?”
Enten det er å holde en workshop, innrede kontoret, redesigne en nettside, “lage et designsystem” eller utvikle en ny merkevarestrategi. Og jeg sier stort sett ja, jeg.
Kan jeg det ikke fra før, så finner jeg det ut. Det er gøy å lære nye ting – men det er også…mye.
Mye forventningsavklaring. Mye kontekstbytting. Mye sånn “kan du bare”-arbeid.
Designfeltet er bredt, og det virker ofte som om folk antar at vi har master i alt fra semantikk til organisasjonsdesign.
Spør du en fireåring hva Frøken Kanin jobber med, får du et forvirret blikk.
Spør hvem som helst som ikke er designer selv hva jeg egentlig gjør, og det er samme respons.
Noen tror jeg bare “er flink med farger og sånt”, andre at jeg “tegner knapper”. Eller at jeg "fikser" ting etter at utviklerne er ferdig med det de skal gjøre.
Men sannheten er at designarbeid ofte (burde) starte før noen vet hva løsningen skal være – og ender, vel, aldri. Vi stiller (de riktige) spørsmålene, rydder i rot, og prøver å sørge for at det vi lager faktisk gir mening for brukerne, og er noe de trenger.
Så hva gjør jeg egentlig? Litt av alt. Hele tiden.
Akkurat som Frøken Kanin. Forskjellen er bare at hun har egen uniform for hver rolle.
Jeg blir ofte gitt én tittel. Og den forklarer fortsatt ingenting.
Designernes viktigste jobb er også å få ting til å fungere (for folk). Ikke ved å gjøre én spektakulær greie, men ved å hele tiden bruke sunn fornuft og stille de riktige spørsmålene:
– “Gir dette mening?”
– “Hvordan føles dette for brukeren?”
– “Trenger brukeren faktisk dette?”
Det høres banalt ut. Men det er nettopp det som er poenget.
God design er så logisk at det nesten blir usynlig. Men noen må se det først. Noen må gjøre den jobben.
Har du sett den episoden av Peppa Gris hvor Frøken Kanin blir syk, og søsteren hennes, Mamma Kanin, skal være vikar?
Det ender med at Mamma Kanin ikke rekker alt som må gjøres, og må få hjelp fra Pappa Gris og Bestefar Hund.
Det blir likevel kaos, selv om de er tre voksne på én Frøken Kanin-jobb.
Frøken Kanin gjør heller ikke spesielt imponerende ting, hver for seg, hun bare sørger for at alt funker. At bussen går. At noen står i kassa. At biblioteket er åpent. Det er ikke spektakulært, men det er veldig nødvendig.
Og hva skjedde da hun var syk?
Alt raknet. Selv med tre vikarierende voksne.
Fordi det hun gjør virker lett, helt til hun ikke gjør det.
Akkurat sånn er det med design også.
Vi fyller hullene. Vi får ting til å gå rundt, og henge sammen. Vi er limet som får helheten til å henge sammen, og du merker det først når vi ikke er der og alt begynner å falle fra hverandre.
Den gangen Frøken Kanin var syk, var hun hjemme og passet på barna til Mamma Kanin, mens de andre voksne i byen gjorde jobbene hennes. Det synes hun var veldig slitsomt, og stresset over å ikke kunne gjøre jobbene sine selv. Hun kunne rett og slett ikke vente med å komme tilbake til jobb(ene).
Det gir mening. Jeg blir også litt… urolig av å ikke kunne jobbe.
Ikke fordi jeg må levere hele tiden, men fordi jeg liker å forstå, forbedre og påvirke. Jeg vil være involvert. Jeg vil lære nye ting. Jeg vil at løsninger skal bli litt bedre hver gang. Jeg vil at noen skal si “åja! Nå skjønner jeg det”.
Samfunnet trenger Frøken Kanin. Uten henne stopper det litt opp.
Og det samme gjelder designere.
Ikke bare for å gjøre ting pene, men for alt det usynlige vi gjør som får helheten til å henge sammen.
Uten oss blir det kanskje laget noe. Men det blir sjelden bra.
...kjøre buss, redde noen fra et fjell i helikopteret sitt, selge epler på markedet, den samme dagen, tenk på din nærmeste designer.
Vi gjør så godt vi kan.
Og vi håper noen ganger at noen ser det. <3
Peppa elsker Frøken Kanin.
Alle elsker Frøken Kanin!
