100 % av oss har vært slitne, så la oss bygge for dét

Se det for deg: Du står på Jernbanetorget. Det regner. Den gamle, nostalgiske trikken kommer endelig. Du går om bord, glad for at det er tørt og varmt inne. Utenfor blir en mann i rullestol værende igjen på stoppet. Han kom seg ikke på. Han venter kanskje på neste trikk – én av de nyere, som han faktisk har tilgang på.

I det fysiske rommet er det lett å se hvem som blir stående igjen. Det gjør noe med oss. Vi blir litt opprørt og tenker:
«Det skulle bare mangle at byen utformes slik at alle har tilgang til det fysiske rom!»

Men så skjer det noe når man flytter seg over i det digitale rommet. Der er ikke hindringene like synlige. Vi kan rett og slett ikke se hvem som blir stående igjen på holdeplassen (og kanskje det er eller har vært oss selv?).

Hindringer vi ikke ser

Ingen får med seg at noen ikke får betalt regningene sine fordi kontrastene er for dårlige eller flyten er ulogisk.
Ingen legger merke til at en ansatt blir sykemeldt fordi systemene de er pålagt å bruke er så komplekse og utilgjengelige at det faktisk hindrer dem i å gjøre jobben sin.
Ingen stopper opp når noen bestiller flybillett til feil dato, fordi grensesnittet var rotete og inkonsekvent

Vi reagerer når folk ikke får plass på trikken. Men hva med det digitale rommet?

Det skulle bare mangle at samfunnet utformes slik at alle har tilgang, også der!

«Men vi har jo ingen blinde brukere?»

En vanlig misforståelse når vi snakker om universell utforming, er at det først og fremst handler om å lage løsninger for blinde. «Men vi har jo ingen blinde ansatte,» er en setning vi har hørt som en slags unnskyldning for å ikke prioritere tilgjengelighet i interne systemer.

Men tilgjengelighet handler om langt mer enn syn. Og langt flere enn de som har dokumenterte behov.

Å gjøre en løsning mer tilgjengelig for noen med dysleksi eller annen kognitiv funksjonsnedsettelse, gjør det samtidig enklere for:

• en med hjernerystelse
  
• en som er sliten på slutten av arbeidsdagen
  
• en barnehageansatt som prøver å få gjort én ting til midt i kaoset
  

Å lage noe som fungerer godt for en med nedsatt syn, gjør det samtidig bedre for:

• en med polleallergi
  
• en med trøtte øyne på fredagskvelden
  
• en som bare skal fikse noe kjapt, men har sol i øynene
  

Vi har alle vært i en eller annen situasjon hvor vi har hatt det man kan kaller en situasjonsbestemt funksjonsnedsettelse.

Det handler altså ikke bare om de såkalte ekstremtilfellene. Det handler om å gjøre det enkelt å lykkes – for flest mulig, så ofte som mulig.

Gjør livet enklere for alle

La oss først se på noen tall:

• Rundt 6 % av befolkningen har synshemninger
  
• 10 % av befolkningen har ikke norsk som førstespråk
  
• 5–8 % av befolkningen har dysleksi
  
• Men 100 % av oss har vært sliten og trøtt

Å ta hensyn til universell utforming er altså ikke å designe for «noen få», men å designe for oss alle. Vi som lever ekte liv, med alt det innebærer.

Som for eksempel:

• En stressa barnehagepedagog som har ett minutt mellom to bleieskift til å loggføre et eller annet i en eller annen app de er pålagt å bruke
• Den som prøver å bestille Bolt hjem fra byen og er en smule… promille-optimist‍
• Butikkmedarbeideren med dysleksi som må navigere et forvirrende bestillingssystem‍
• Småbarnsforelderen som prøver å gjøre bare én ting til før legging – med overstimulert hode og lavt blodsukker.
• Eller Kontor-arbeideren som skal levere reiseregning på slutten av en slitsom tur.
  

Og selv om du ikke skulle kjenner deg igjen i noe av dette (helt usannsynlig):

Er det ikke ganske irriterende å bruke masse mentalkapasitet på noe som egentlig burde vært enkelt?

Universell utforming gjør livet enklere for alle – uansett hvem du er, hvor du er, eller hvordan dagen din har vært.

Gjør universell utforming til en vane

Universell utforming er ikke noe man kan «drysse på» til slutt, som litt Piffi (eller Gastromat, om du vil) over et ostesmørbrød. Det må inn i selve oppskriften fra start.

Altfor ofte blir UU behandlet som en sjekkliste mot slutten av prosjektet. En «husk å fikse tilgjengelighet»-oppgave to dager før lansering. Men det funker ikke sånn. Ikke hvis det skal bli bra. Og i hvert fall ikke hvis kostnadene skal holdes nede. Å «fikse» universell utforming etter lansering er som å rive ned huset fordi du glemte Glava. Dumt, dyrt og helt unødvendig.

Så, kjære bedrifter. Dere må prioritere universell utforming. Det betyr budsjetter, tid og tydelige forventninger.

Og kjære produktteam. Dere kan også ta grep.

• Snakk om universell utforming fra starten av: ikke i panikkfasen
  
• Fordel ansvar: UU er ikke en task i Jira, det er teamarbeid
  
• Husk hvem vi bygger for: Ha brukerne (og mangfoldet av brukere) i bakhodet hele tiden. Vi må vite hvem vi bygger for og hva de vil oppnå.
  
• Test tidlig og ofte: både automatisk, manuelt og med ekte mennesker i ekte situasjoner.
  
• Gi UX-designere tid til å gjøre jobben sin: å forstå behov, designe struktur og språk, teste med faktiske brukere
  

God universell utforming skjer ikke av seg selv – det skjer når vi velger å gjøre det til en naturlig del av prosessen, ikke et ekstra lag på toppen.

Vi er bare mennesker

La oss gå tilbake til trikken igjen. Den som endelig kom, mens en rullestolbruker ble stående igjen på holdeplassen. I det fysiske rommet reagerer vi. Vi ser urettferdigheten. Vi kjenner det på kroppen. Vi tenker: «Det skulle bare mangle at byen utformes slik at alle kommer med.»

Men på nett, i appene, og i de digitale tjenestene vi lager hver dag, ser vi det ikke. Vi merker ikke hvem som ikke kom seg på. Hvem som ga opp. Hvem som ble stående igjen i et system som var for forvirrende, for tungt, for lite inkluderende.

Du trenger heller ikke være blind, ny i landet, eller ha en diagnose for å møte digitale hindringer.
Det holder å være sliten, distrahert, eller bare ha en dårlig dag.

Universell utforming handler ikke om å lage spesialløsninger. Det handler om å gjøre ting brukbare. For folk. For deg, og meg, og alle vi lager ting for. Også de som ikke sier ifra, men bare gir opp.