Husker du da du bare kunne åpne en nettside uten å bli bombardert med spørsmål? Da du slapp å bevise at du var menneske for å lese en oppskrift, eller godkjenne alle slags informasjonskapsler bare for å se været?
Trenger vi egentlig si “ja”, “det er greit”, “greit for meg!”, “ok”, “Null problem!” eller “godkjenn” hver gang vi åpner en nettside?
Jeg vet at vi vet at vi egentlig at vi ikke MÅ si ja, men hvem gidder liksom å gå gjennom alle valgene og godkjenne noe i stedet for å bare kjapt og greit si “den er grei!”?
Forhåpentlig ganske mange, men for de fleste av oss™ er det lett å bare klikke på det som er mest tilgjengelig når man vil komme videre fortest mulig, og gjøre det som egentlig var grunnen til at man oppsøkte nettsiden.
(Noen av linkene i denne teksten fører til videoer, men det ser så rart ut å skrive “video” etter dem. Anbefaler å ha musepekeren over linken litt for å se om det er video. Hvis du absolutt ikke vil ha video. Det er gode videoer.)
Jeg husker en gang i tiden, hvor man bare kunne åpne en nettside og gjøre det du kom for, ingen spørsmål. Bare enkel, rett-frem overvåkning av alt du gjorde og litt slepphendt innhenting av dine data.
Det var tider. Det var da vi bare ga all informasjonen om oss selv til de som hadde laga denne nye, kule tjenesten hvor vi kunne spille spill og vurdere hverandre. For eksempel. Det var vel ikke som om det skulle brukes til noe. Det ble vel ikke lagra noe sted. Hvem skulle bruke det, liksom. Det er jo helt uinteressant hva jeg gjør på nett.
Dessuten, onkel Google (alle kalte ham det, ikke sant?) hadde lovet oss at han ikke var ond. Så det var ikke noe som var skummelt. Google passa på oss og dessuten på alle tingene våre. Google kunne godt ta seg av både bilder og brev, og det var jo på internett. Altså, på Google. Google er vel internett?
Så kom det et krav om å informere folk om at det de gjorde faktisk ble lagra. At vi så hva de dreiv med og kom til å bruke det til vår fordel.
Plutselig bare dukka det opp og alle måtte ha det. Godkjenning, altså. Eller “godkjenning”, siden de fleste uansett ikke leser hva de godkjenner.
Forbehold om at jeg er den eneste som har klikka på godkjenn uten å lese hva jeg godkjenner.
Også var det jo egentlig ikke så plutselig. Sakte, men sikkert skjønte vi at det kanskje ikke var så bra å lagre alt om alle, selv om de var på internett. Selv om det gjorde at vi kunne levere bedre løsninger til dem.
Det var så klart vi som lagde nettsidene som avgjorde hva som var bedre nettsider. Vi skulle jo lage nettsidene og vi visste hva vi trengte for å kunne gjøre det på best mulig måte. For hvis det var sånn at vi kunne få vite mer om dem som brukte nettsidene, så kunne vi jo lage dem helt perfekte for dem.
Og skulle de være perfekte for alle* så måtte vi lagre alt vi visste om de som besøkte sidene, sånn at det kunne være like perfekt for dem neste gang de var innom. Og det var jo bra for alle at vi tilpassa sidene så de passa for dem personlig! Da slapp de å måtte oppgi så mye om seg selv hver gang de besøkte sidene.
*en forholdsvis homogen, hvit middelklassegjeng.
Eller var det litt creepy at vi visste så mye om dem personlig?
Med påkrevet godkjenning for å samle inn data kom også spørsmålene om vi egentlig trengte å samle inn dataen? Hva var grunnen til at vi trengte akkurat denne dataen? Hvorfor måtte vi vite hva Anne-Marie (76) skulle se på denne strikkeoppskrift-siden? Hvorfor måtte vi vite hva hun klikket på og hvor hun tastet inn data? For det er bare informasjonskapslene du ikke trenger for at siden skal fungere, du må informere om og få godkjenning på.
Og hvis du svarer nei på spørsmålet om det er greit for deg at vi bruker informasjonskapsler så sier du egentlig ikke nei til å se innholdet på siden. Du sier bare nei til personalisering. Og til at tjenesten skal huske deg, altså hvilket språk du bruker tjenesten på og hva du har i handlekurven, for eksempel.
Og med de oppdaterte reglene fra januar, skal det være like lett å si nei som å si ja.
Da kommer ikke tjenesten til å huske dine preferanser, så du må si det en gang til hvis du skal besøke den igjen. Det er kanskje ikke alltid det verste i verden? Man må jo ofte si navnet sitt flere ganger til folk i det virkelige liv også.
Så er det bare å finne knappen, da. Knappen for å godkjenne kun nødvendige informasjonskapsler er ikke alltid like tilgjengelig som knappen for å godkjenne alt. Og noen ganger er den ikke tilgjengelig i det hele tatt.
Noen ganger må du velge å gå ett klikk lenger inn og så lagre utvalget du har tatt. Hvis du finner knappen for det, da. For ofte er det fortsatt godta alt som står på knappen, mens du må scrolle litt mer for å finne godta valgte.
Kanskje er det på tide at vi som jobber med brukeropplevelse jobber med hele brukeropplevelsen?
Jeg blir iallfall med på kampen for å forenkle informasjonskapselkaoset.
Vi kan gå så langt som Github!
Bortsett fra at jeg fikk opp en cookie-varsel da jeg åpnet denne siden 🤷♀️
