I sommer sto sønnen min opp tidlig en dag (egentlig alle dager). Og da hadde han allerede lest fem bøker (ikke alle dager). Det var bare det. Jeg skulle skryte av at jeg har en utrolig intelligent sønn.
Neida.
Det var et ganske tilfeldig utvalg bøker, ikke basert på mye tankevirksomhet, og ikke nødvendigvis de bøkene han hadde mest lyst til å lese, men de var der akkurat da.
Og han skulle opp et level* på Sommerles.
Så viste det seg at det ikke var noen premie på det nivået, så han måtte lese mer. Og mer. Han forsto hvor neste premie var, og leste bøker med flere sider for å få rask fremgang. Om jeg kunne huske å legge til det vi hadde lest i går kveld?
Så jeg satt meg ned og snakket om at det er dette mamma kaller gamification på jobb, og det er ganske så kult om man får det til så bra sånn som Sommerles har fått til! At det handler om å få folk til å gjøre det du vil at de skal gjøre, gjennom forskjellig type belønninger. Hvis du gjør det på feil måte er du litt ond, men hvis du gjør det for å fremme bra ting, som å lese bøker, så er du kul.
* Jeg har forsøkt å kalle det et nivå, men det heter visst level i Sommerles og det er ikke oppe til diskusjon.
Gamification er overalt rundt oss, selv om vi ikke alltid legger merke til det, og ikke alltid kaller det gamification (bortsett fra de absolutt vasseste av oss).
På jobben er vi kanskje med på Sykle til jobben-kampanjen og samler kilometer mens vi overtaler kollegaer til å sykle litt mer. Vi får gratis kaffe etter å ha samla stempler og poeng hver gang vi handler kaffe. Avtalen vår i banken blir bedre hvis vi bruker litt kredittkort. Treningssenteret feirer oss når vi har trent riktig eller mange nok ganger, og vi får en premie eller bare en oppmerksomhet. Spotify viser oss hvor mye vi har hørt på i år, og vi deler det stolt videre og gir dem ekstra markedsføring. Haha, se så mye dum musikk jeg har hørt på, da.
Vi panter flasker i stedet for å kaste dem i søpla (eller på gata), for det kan gjøre deg rik. Vi står og annonserer egne telefonnummer i klesbutikker og sportsbutikker, for hvis vi handler nok så får vi masse poeng som vi kan bruke til rabatt en annen gang. (Clas Ohlson hadde plutselig et eget tastatur på disken hvor du kunne taste inn telefonnummeret ditt i stedet for å si det høyt og det føltes som tidenes nyvinning og ikke minst GDPR-vennlig! Dessverre var det bare der én dag. Men det var en god dag.).
Og alle disse systemene fungerer fordi de treffer noe grunnleggende i oss: Vi liker å få skryt. Vi liker å sammenligne oss med andre og vi liker å prestere. Vi liker å være interessante. Vi liker å få rabatten vi fortjener.
Gamification er ikke egentlig noe en tech bro har funnet på. Iallfall ikke en av dagens tech bros. Mamma kjørte på med gamification da jeg var barn, selv om hun ikke kalte det akkurat det.
Gamification som begrep ble ikke brukt før i 2002. Altså var det uansett ikke et navn det virka riktig for min mor å bruke da jeg tjente penger på å gjøre oppgaver i hjemmet. Navnet var et 'deliberately ugly' ord, laget av Nick Pelling. Han kom på ordet mens han jobbet med å gjøre minibanker, drikkeautomater og mobiltelefoner litt morsommere å bruke. En dristig oppgave.
Da jeg var barn kunne jeg gjøre rent i én etasje for å tjene den mengden lommepenger jeg trengte for å ha råd til min ekstravagante livsstil.
Trengte jeg mer penger? Kanskje jeg kunne plukke rips, da. Eller luke ugress i hagen. Eller måke innkjørselen hver dag i en uke. Enkle oppgaver ga inntjening og ga mine foreldre muligheten til å kanskje sette seg ned iløpet av dagen.
Utover tidlig 2000-tall dukka gamification opp i og med mange ting:
XBox begynte med gamerscore, hvor du kunne få poeng for ting du oppnådde i spillet. Bunchball ble lansert for å hjelpe selskap og folk med å gamifisere tjenestene sine og engasjere publikummet sitt.
Så kom Chore Wars i 2007, men da hadde jeg allerede bodd hjemmefra flere år, og det hadde kanskje vært rart om mamma starta en konto for oss da.
Dette høres jo ganske lurt ut, og ikke minst motiverende. Gøy! Ordet høres avansert ut!
Så tenk om vi kunne gjøre flere ting med gamification, uten nødvendigvis å få gratis (den er ikke gratis) kaffe eller rabatt på noen plagg (det er ikke egentlig en veldig god rabatt og du trenger antageligvis ikke så mange plagg). Vi har begynt så smått med trening. Vi belønner riktig livsstil som gjør at vi lever lenger, altså utover belønninga å faktisk leve lenger, med premier for å prestere eller å gjøre et skikkelig forsøk. Vi forsøker å få alle til å spise mer frukt og grønt, og noen forsøker til og med å få alle til.å spise mindre kjøtt, og tester ut forskjellige typer belønninger.
Så hva om politikerne i anledning valget fikk poeng for hvert valgløfte som faktisk var et løfte?
Gikk du til valg på billigere kollektivtrafikk? Fiks billig kollektivtrafikk og få beholde velgerne du hadde*.
Skulle alt bli billigere med dere i regjering? Få poeng basert på hvor mye billigere det faktisk har blitt (og hvor mye dyrere andre ting har blitt for å få til dette).
Et samarbeid mellom Rødt og Frp løser boligfloka i storbyene? Ekstrapoeng til Rødt og Frp for samarbeid.
Måtte du ofre en sak om barnehager for å få gjennomslag for utbyggingen av et boligområde? Hm, da bør du kanskje ikke få de poengene vi egentlig hadde satt av til deg. Eller velgerne. Dette begynner å bli for komplisert.
*Jeg skal ta opp dette med Erlend Mørch.
Gamification fungerer helt topp når alle forstår reglene og når reglene faktisk premierer det vi ønsker å oppnå.
Men det kan fort gå galt når folk begynner å lære seg triksene for å få belønningen i stedet for å faktisk gjøre det vi forsøker å oppnå med gamification.
Og hva skjer hvis vi belønner feil ting? Når gamification blir brukt til å manipulere i stedet for å motivere? Hvis du får belønning for å ha lurt flest mulig? Hvis du har klart å sette en altfor høy pris, og sluppet unna med det? Hvis det er om å gjøre å være kjappest, selv om det betyr at du må tråkke på noen tær. Hvis du bare har muligheter for å rykke opp i stilling hvis du faktisk har sykla 1370 km i år. (Eller har råd til å betale en jockey for å gjøre det.)
På skolen kan du lure deg til gode karakterer hvis du er litt god på KI. Hvis du går inn på treningssenteret ofte nok så teller det jo som et besøk? Når folk forstår systemet for godt, slutter de å gjøre det systemet egentlig vil at de skal gjøre, og begynner å gjøre det som gir mest poeng med minst innsats.
Sommerles er laget for å få barn til å lese mer og ha det gøy med bøker. Hvis det er det som skjer så er det topp. Men hvis det glipper, og barna får ferten av at det kan være enkelt å legge til bøker du ikke nødvendigvis har lest eller noe gir mer poeng enn andre bøker, kan konseptet falle sammen.
Men kanskje måtte barna lese endel for å finne ut hvordan de kunne lure systemet 🤔
Nå begynte ærlig talt sønnen min å bli ganske lei av “dette kaller mamma gamification på jobb”-historien, men så sa jeg at han skulle få fire poeng for å ha hørt på.
Gamification er ikke ondskap med mindre du bruker det sånn. Det er et verktøy. Som alle verktøy kan det brukes til å bygge opp eller rive ned, til å hjelpe eller hindre, til å motivere eller manipulere.
Og det må jo være greit å like belønninger og konkurranse og poeng og nivåer. (Jeg sier dette som en desperat småbarnsmor med belønninger og bestikkelser)
Men hva er egentlig målet med det vi har lagt ut belønninger for? Hva vil vi at brukerne av tjenesten vår skal oppnå?
For, som Claude foreslo som en avslutning til dette innlegget:
Det er greit å spille spillet, men ikke la spillet spille deg.
