Digital (im)produktutvikling

Mye av det som kalles produktutvikling i dag, minner mer om klassisk teater enn reell utvikling. Teamet følger et manus, rollene er fordelt, og sluttscenen er bestemt lenge før første prøve. Det kan kanskje se nytt og spennende ut på overflaten, men replikkene er skrevet for lengst, og publikum, eller brukerne om du vil, forventes å sitte stille gjennom det hele og helst klappe på slutten.

God produktutvikling, derimot, er ikke et ferdigskrevet stykke med innøvde replikker. God produktutvikling minner mer om improteater.

Impro er teater uten manus, men med noen rammer – som format, tid og sted – og et mål om å få til noe bra for publikum. Innenfor disse rammene oppstår forestillingen i øyeblikket. Alt bygges på samspill, lytting og evnen til å tilpasse seg det som skjer. Ingen vet hva som kommer, men alle er trent i å reagere raskt, bygge videre og bruke publikums respons som en aktiv del av historien. Ofte henter de også innspill fra publikum – ikke som en høflig formalitet, men som drivstoffet i forestillingen. Alt dette gjør de med ett mål for øyet: å holde publikum engasjert og levere noe som faktisk treffer.

Akkurat som god produktutvikling.

God produktutvikling er et levende og responsivt samarbeid der teamet, som en samspilt improgruppe, jobber innenfor klare rammer, men uten ferdige svar. De bygger videre på det som skjer i øyeblikket, lytter aktivt både til hverandre og brukerne, og justerer kursen underveis. Ofte henter de også innspill direkte fra brukerne:  ikke som en sjekkliste, men som en aktiv del av selve utviklingen. Det er det som skaper reell verdi, og ikke bare en ferdig løsning, men en som faktisk treffer

Prosjektlogikk: Leveranse og ferdigstilling

Tradisjonelle prosjekter opererer under en leveransemodell.
Man definerer scope, estimerer innsats og optimaliserer for effektivitet. Hovedfokuset er på leveranse – eller output, om du vil – å ferdigstille det som ble bestemt ved oppstart. Når leveransen er gjort, er prosjektet over. Forutsigbarhet og kontroll er mantraet.

Det er som et teaterstykke med fast manus, regissør og planlagt applaus. Alle vet hvilken scene som kommer, når den kommer, og hva som skal sies. Det er ingen rom for improvisasjon, for alt er koreografert på forhånd.

Og akkurat som på scenen, blir suksess målt i hvor godt man fulgte manus, ikke i hvordan publikum faktisk responderte.

Denne modellen fungerer utmerket når problemet er kjent, løsningen er kjent, og endring er uønsket.

Men hvor ofte er det egentlig sånn i digital produktutvikling?

Produktutvikling: Kontinuerlig læring og verdiskaping

Ekte produktutvikling er noe helt annet enn å følge et ferdig manus. Her handler det ikke om å levere på planen, men om å lære raskt og bygge det som faktisk funker. Teamet jobber kontinuerlig med å redusere usikkerhet gjennom hypotesetesting, kvalitative samtaler, kvantitative signaler og raske eksperimenter.

Det er som å stå på scenen i en improvisert forestilling. Du har ikke manus, men du har et klart formål: å fange og holde på publikum. Ingen vet nøyaktig hva som kommer til å skje. Verken skuespillerne eller publikum. Du må lytte aktivt, bygge videre på det som skjer, og reagere i sanntid. Du må tørre å feile foran folk, og bruke det du lærer med én gang.

Impro handler ikke om kaos, men om mestring i usikkerhet. Det krever trygghet, samarbeid og intens tilstedeværelse. Og det samme gjør god produktutvikling.

Dette er continuous discovery: en systematisk praksis der team ukentlig, ja ukentlig, validerer behov, ideer og løsninger sammen med faktiske brukere. Publikum er ikke passive observatører. De er med på å forme handlingen.

For her handler det ikke om å fremføre noe feilfritt.
Det handler om å treffe noe ekte – og justere til du gjør det.
Målet er ikke å få applaus for å ha kommet til siste akt, men å lage noe folk faktisk vil ha mer av.

“Men vi jobber jo smidig … gjør vi ikke?”

Mange organisasjoner har adoptert smidige rammeverk som Scrum, Kanban, med stand-ups og retrospektiver. Det kan se imponerende ut på overflaten,  som moderne scenografi og fancy lyssetting. Men det hjelper lite hvis ensemblet fortsatt fremfører et manus skrevet for tre måneder siden, og ingen har snakket med publikum siden. Da er man i realiteten bare en gjeng som sprinter ned et fossefall.

Smidighet handler ikke om hvor ofte man leverer, men hvor ofte man lærer. Det handler ikke om sprintlengde, men om evne til å endre retning når scenen tar en uventet vending. Hvis backloggen er full av krav som ble bestemt oppstrøms, og teamet aldri har kontakt med brukerne, så er det fortsatt et prosjekt. Bare med kortere akter og en illusjon av fleksibilitet.

Så, hva slags forestilling er det dere egentlig spiller?

Hvis produktutviklingen deres følger et manus, har en fastlagt slutt og null publikumskontakt, så er det ikke impro. Det er teater. Og det kan være både gjennomført og effektivt – men det er sjelden det som skaper ekte brukeropplevelser eller varig verdi.

Vil du unngå å bygge noe som er “ferdig”, men ikke treffer?
Da trenger du mer enn Jira og en roadmap. Du trenger et team som faktisk gjør produktarbeid. Ikke et ensemble som bare fremfører replikker, men en samspilt gjeng som improviserer, lytter og skaper i sanntid.

For produktutvikling er ikke et ferdigskrevet stykke.
Det er en pågående forestilling med publikum som medskaper.