På fjelltur? Du kan selvfølgelig stappe alt i sekken og satse på at det går! Men etter den første kneika merker du det: Hvert eneste "kjekt å ha"-valg kjennes i skulderstroppene. Produktprioritering er akkurat sånn.
Det handler ikke om hva du kan bære, men hva du må ha med for å komme trygt fram og fortsatt ha lyst til å gå i morgen.
Roadmapen ser alltid luftig ut på skjerm. “Vi rekker jo alt dette i Q3.”
Men vekt fordeler seg annerledes i virkeligheten. Små features uten avhengigheter er som ullsokker: lette, fleksible, høy nytte per gram.
“Bare en liten integrasjon” er som å ta med en ekstra flaske med primusen: høres lite ut, stjeler halve sekken.
💁 Regn med bærekomfort, ikke bare kilo.
Ta med kompleksitet, risiko og vedlikehold i estimatet – ikke bare utviklingstid.
Planen var knallsol og å følge rødmerket sti. Så snur vinden på vidda, og plutselig er sikten lik null. Oversatt til markedet: Nye regler, en konkurrent slipper noe lurt, dataen forteller en annen historie enn forrige uke. Derfor må vi kanskje endre litt på hva vi skal ende opp med til slutt.
💁 Tør å endre rute underveis.
Legg inn værvinduer (beslutningspunkter) der du kan skifte rute uten å miste laget.
“Ull innerst, så lagvis derfra.” Det samme gjelder løsninger: Brukerinnsikt innerst. Deretter en tynn, funksjonell MVP-jakke.
Så kan du legge på vindtett design og varme isolasjonsfunksjoner. Hopper du rett til dunjakka (bling og wow-faktor) uten ull, blir det klamt og kaldt.
💁 For hvert tiltak, spør: Hvilket lag forbedrer vi nå – innsikt, funksjon, eller finish? Og er laget under tørt?
Alle vil gjerne putte sjokolade på toppen av sekken. Men nødrasjon betyr også buffer i planen: Tid til testing, support og feilretting uten panikk.
💁 Prioriter en fast “nødrasjonsblokk” i hver sprint.
Ikke la den bli byttet ut med “bare en liten ting til”.
Den sterkeste kan ikke bære alt. Hvis ett team får ansvar for hele integrasjonen – fra backend til frontend – blir det fort skjevfordeling og sure skuldre.
💁 Fordel ansvaret etter terreng og ferdigheter. La for eksempel ett team fokusere på kjernefunksjonene, ett på datakvalitet og ett på eksperimentering og læring.
Sørg for tydelige overleveringer – møt hverandre ved hyttene (klare grensesnitt), ikke midt i ura (tette avhengigheter).
Merking er gull (designsystem, standarder), men noen ganger dukker det opp en umerket snarvei med bedre utsikt. Det er de små hypotesene som dukker opp underveis: en kort spørreundersøkelse, en kjapp prototypetest, en justering av konseptskissa.
💁 Sett av plass i sekken til “oppdagelser” – små, trygge eksperimenter du kan gjennomføre uten å kansellere dagens etappe.
Grafer kan vise at “alt peker oppover”, mens supporten forteller at noe skurrer. På fjellet ser det flatt ut på kartet, men du vet at det gir melkesyre i låra.
💁 Kombiner kvantitativ sti-info (telemetri) med kvalitative stein i skoen (samtaler, observasjon). Prioriter der begge peker på samme topp – eller der gapet er størst.
Det er fristende å pakke alt dobbelt “i tilfelle”. Resultatet er bare mer å bære. I prioritering blir det til overlappende features som alle “løser” det samme.
💁 Lag tre enkle kriterier på forhånd:
Send hvert forslag gjennom disse – og la noen ting bli igjen i bilen.
Ja, du kan gå to etapper på én dag. Men i morgen sitter alle sure og slitne rundt frokostbordet. Teknisk gjeld, designgjeld og prosessgjeld er samme familie.
💁 Bygg hvile inn i systemet: refaktorering, opprydding i designsystem, etterarbeid på innsikt. En rolig etappe nå gjør at du faktisk når fram til neste hytte.
Den beste fjellturen slutter ikke på første hytte; den gir lyst på neste topp. Når brukerne sier “mer av dette”, når teamet foreslår forbedringer uten å bli bedt eller når supportkøen er stille fordi produktet gir mening – da har du pakket riktig.
💁 Ikke mål kun leveranser (kilometer), men mål evnen til å fortsette (moral, tempo, kvalitet på beslutninger).
